Oppgaver ønskes!

Stilfullt trenger en ny oppgave - har du et bilde som du tror kunne vekke inspirasjonen til en novelle? Send inn til daniel@skarv.net

Krapylets hevn (oppgave 2, bilde 1)

Av Silje

Så lå jeg her, stirret inn i det uendlige svarte, møter veggen hver dag...
Frykt og gru brer seg innover den slimete kroppen min, det blir kaldt.
Overlever jeg dette? Orker jeg mer?
Jeg kan ikke gå ned igjen, det er for vått der, må puste ikke drukne..eller kanskje?...kanskje det er en plan?
Få drept udyret en gang for alle?
Bli normal igjen..

Hvorfor ble jeg født sånn? Unormal...det ekkle krypet!
Fødsel!
Hva var det som skjedde?
Før fødselen var alt mye bedre.
Jeg lå fint og pyntelig, stille og rolig uten en bekymring i verden, -inni mitt eget lille hus, det var det, mitt hus, min borg!
Ingen kunne ta det fra meg, det var så trygt.
Men etter hvert ble jeg for feit, huset ble trangere og trangere. Så slo det sprekker, jeg ble sulten og spiste det opp i min grådighet..alt sammen...rubbel og bit, din dust!
Hadde jeg bare kunne krøpet inn der en gang til...bare en gang.
Så skjer det, endringen. Jeg ut i den store verden.

Feilprodusert, skavankbarnet..raringen, sånn er det jeg ser det hvertfall.
Kjenner gleden brer seg ved tanken på at mor og far aldri fikk sett meg.
Eller søsknene mine for den saks skyld, jeg ser dem for meg, hører latteren..
Det skjedde noe meget traumatisk med meg faktisk,- jeg ble kastet fra dem rett etter at jeg våget meg ut av mitt hus.
Jeg ser det for meg når jeg lukker øynene, kjenner den samme redselen banke i hjerte..
Jeg hørte en trampende lyd og noe som hogde ned i bakken...hva...nei...hjæææææællllppppp!!!
Jeg flyyyr!!!åååå kaaadonk! "Auuu" "Mooor"!! Jeg hyler, hva i helvete skjedde?
For en tur...ingen hører meg,,så skjer det, masser med jord slår imot meg.
Alt blir svart...skal jeg virekelig begraves levende..?
Pusten kom tilbake,huuu...hu, jeg borret meg fram, instinktet sier kom deg bort!!! ned i jorda før kjemepen tar deg.
Jeg stuper meg ned i det uendelige sorte..
Jeg lever.


Det er trist her - mørkt og klamt.
"Halloooooo??"
Ingen var ved meg.
Ikke en lignende skapning å se...Finner en åpning, krøller meg sammen og sovner.
Etter en stund våkner jeg av at noe kjiler meg på nesa, noe slimete...mmmm drømmer jeg?
Har mine bønner blitt hørt? Er det selskap?
Åååå.....Jeg åpner øynene......En av min egen rase, noe feminint muligens over denne skapningen.
Jeg studerer den nøye, ja hun er atraktiv...uvitende tenker hun det samme om meg og
vi krøller oss sammen i forskjellige bevegelser, former, rundt og rundt...
I lidenskapens lek slår det meg plutselig, hvor er enden hennes?
Hun har ingen ende..?
Hva?
Jeg dytter henne unna for å ta en nærmere kikk.
Til min store gru oppdager jeg noe fryktelig..
Det er meg?? Nei det går ikke ann...Jo for helvete, det er meg!!!
ÆÆÆ... Jeg besudler meg selv.. Å nei-...Hva er jeg for en syk skapning?
Skammen slår innover meg. Var det noen som så dette????
Jeg ser meg rundt i panikk!!! Det sitter en underlig skapning i kroken der borte, en med mange
bein eller noe, han smiler lurt mot meg og lurer på om vi har det kos.
Kos tenker jeg...vi? Det er jo bare meg...
Sier ingeting, vil vekk - bort her fra.
Jeg borrer meg ned i jorda, fortere og fortere bort fra tingen, men hun henger bak meg, Jeg roper " Kom deg bort!!"
,"Vil ikke se deg!!!"
"Hører du ditt ekkle kryp???
Jeg hiver etter pusten,stopper opp og innser at dette er min sjebne, denne skalpningen kommer til å være bak der for alltid.
Umulig og komme bort fra henne.
Herregud jeg er en pervers jævel.
Hvem er det som gjør noe slikt???? Tenner på seg selv?...Hufff
Hun henger virkelig fast bak der..
Er jeg jente og???
Angsten tar meg, det eneste jeg kan tenke på er hvordan man skal bli kvitt jævelskapet for
å bli normal igjen.
Slik begynte morderinstinketet å vokse i meg.
Ferden mot mord og blod var igang!

Jeg sniker meg inn på forskjellige skapninger hver dag, tenker så det kanaker...hvordan få henne bort.
Ååå! Hva var det nå da?? Skavanken bak der har nok fått med seg noe.
ikke faen om jeg skal være tvungen til å leve med hun dritt kjærringa der resten av livet og maset hennes, mjææp mjææp dagen lang, har hun virkelig ingen forståelse for at dette er fryktelig galt? Noen må ta afære sidne hun tydligvis ikke har IQ nok. Jeg ble nødt til å ta saken i egne hender, ta ansvar og kontrol over min egen kropp! Hvor er nå denne veien jeg har hørt tale om?
Tydligvis ingen som vil dit, men jeg vil, nå skal skavanken knekkes en gang for alle!!!

Etter mye spionering får jeg nyss om de store skapningene, større en de største steinenen som er funnet i jorden rund her...
Hehehehe, dette må jo bli reddningen, for disse skapningene står ikke stille, de beveger seg og, i voldsom fart.
Planen er klar, jeg moser henne, hardt og brutalt, men raskt og smertefritt tenkte jeg , fornøyd med meg selv.


Jeg går i full masj i den rettningen jeg tror det er i hennhold til beskrivelsen fra de andre..
Skulle høre en durende lyd når man nærmet seg, og vibrasjoner i jorda...
Tanken på å bli normal, bare meg igjen er pågangs motet mitt, natt og dag åler jeg meg framover, har nok gått ned noen mickrogram og, det tar på ekstra mye , hun stritter imot for hvert sekund..hun babbler om at dette er normalt, men jeg hører ikke, lokker øyne og ører og traller på en sang...
Prøve å manipulere meg, hun må jo være riv ruskende gal..normanl..phø..traaaalallalala..alwuewe.... jorda rister lett..
Åååhhh, hva var det? Er det vibrering..??
ja det må det være, hurra!! Jeg nærmer meg.
Jeg hører noen som snakker, og en merkelig lukt kommer nærmere..

"Tarr ei ett trekkis a kompis, det ække farligis assis, ser de sugis det i segsis hver dag assis" Hører jeg en stemme si.
Jeg går litt nærmere, over jordhaugen kan jeg skimte 3 biller som han noe stort gult noe som det ryker av mellom seg,
to av billene står og sniffer.
"Aaahhhh!! ett skikkliss magadrasis gjør segsis etter en løpetuis som denna ass ", Billa legger seg på ryggen og slokner.
"Å FAAENS, nå har vi gjoruss det igjenass ass, hvor er Brullos nåss da?"
"Han har vel rotiss seg bortus da "
"Gå og sjekkus Jordgnøff, ækkes bras om han har rotarulla seg bort blandt bila vøtt"
"kan bli bille mosus til lunsjas da vøttu, hahahah "

Bila vøtt..??mosus?
Hva var en bila vøtt?
Jeg spisset ørene og strakk halsen min så langt fremover som overhode mulig for å få med meg alt..Dessuten snakker ett merkelig språk også..
En ble borte.. Hvem var det.. Var det Jordgnøff? Ja det var det..og der kommer han løpende tilbake.
"Hælveteeeesss, nå blirre bankuss assis!" skriker han
"Brullos er dausus,- han liggis klistraus som ens jævlaup spyklump i veien jo..restus hvaffal.."
De to andre ler og skravler om at resten av kroppen hvertfall fikk seg en kjøretur.

Ahhaaaaa, det er veien, bila vøtt så klart!!! Hurra hurra hurra!!!! bilavøtt er det som er større en steinen!!! Hurra hurra!!!
Jeg danser av glede, endelig!!!
Men umerket gikk ikke dansen.
"Ha!!, sesus der a Barkus" sier den ene og de ser bort på meg, -faen oppdaga..
"jasså, hvasis har vi herrossa gutta?? en mini kobris kanskjes..??høhøhøøhø" De ler godt og slår seg på magen.

De kommer mot meg, i stor fart, jeg løper så fort jeg kan...uæhhhh...jeg er så sliten, har ikke igjen krefter.
Kjenner pusten i nakken, auuuuuu...jeg er fanget, mellom tre store sorte hårete ekkle biller,de er sikker 3 ganger så store som meg.
"hva erreu driveis medus da, lilles mask"
Mask..? Hva er mask..er det krapylet ja, hm, jeg sier ikke ett ord, den største av dem rister meg,
"Svaris das!!! kan dus ikke pratus eller?? hahhahas"
"Markus, da vøttus" sier Jordgnøff

"ØØØØ jooo hehehe, si det....."

Her må man være lur....tenke kjapt..
"Jo, dere skjønner jeg har alltid drømmt om å se bila vøtt..."
Billen slipper taket, ser overraskende på meg og sier " jassaaas, du snakkus våses språkos jas"

Så var det gjort, jeg ble tatt inn i varmen. Barkus, Jordgnøff og Åtsnaff fortalte i det vide og breie om ders store hobby
De trodde selvfølgeølig de hadde blitt viden kjent siden jeg plumpa ut med bila vøtt...
Det viste seg at disse tre gutter drev en lek med døden, hver dag hadde de løp over veien. Veien, jeg kunne ikke vente på å få se den.
Den som kom seg over først, og i live selvfølgelig hadde vunnet, sistemann måtte skaffe røyk og alkohol til resten av gjengen.
De måtte inn i et stort hus i kjøkkenskapet og hente varene, det var en risikable oppgave, de snakket og om noe sprøytemiddel som ble spraya en gang i uka, onsdag, kritisk dag...
Vinneren som ettersom jeg forstod var Åtsnøff var da sjefen i gjengen.
Jeg vervet meg firvillig som neste mann i klubben, dog gutta var svært skeptiske og hadde mye morro med at jeg var så treig og slimete.
"Du blir mosus føsus du vet ordus av des,hahahhas" sa de

Jeg tenkte stille for meg selv at vi får nå se hvem som dør først,hehhehhe
Billene hadde slokna, de hadde drukket alkohol i hele kveld, Jordgnøff og Barkus hadde slåss ett par ganger, grått litt over Brullos og nå sov de på hverandres skuldre, for et liv..og de skal være tøffe?
Jeg passa på hver kveld etter at de hadde slukna å legge krapylet en times tid oppi korken med illeluktende væske, hun så ut til å like det, og ikkke ett ord kom ut av kjeften de neste dagene, helt utslått , i svime. Forsamken på et bedre liv var ignag.

De skulle ta meg med til veien i mårra, men jeg kunne ikke vente.. jeg måtte gå å se nå...
Listet meg fra dem, billene snorket høyt, merker det sikkert ikke....
Jeg krøp mot lyden, der var den....Veien!
Hmm ingen bila vøtt,- ikke en stor stein å se...jeg kryper lengre frem på veien,...
Jeg ser noe langt borte, farge....noe blankt og strålende kommer mot meg...jeg blir blendet av dets skjønnhet...bakken rister voldsomt...lyset blir større og større.....
ÆÆÆÆÆ det er en bila vøtt!!!!!!!!! hjæææælp...jeg krøller meg sammen...whrooom, jeg triller bortover.... lyden blir lengre og lengre borte....

Phu.. aldri har jeg sett større skapnig...grusomt...dette ender opp med at jeg dreper meg selv og antagligvis...aahhh.. hele denne veien til ingen nytte...jeg tusler på veg tilbake, legger meg i grøfta for å dø.. å flotters, nå bynder det å regne og...aahhh, kryper ned i jorda...det for vått her, må puste ikke drukne.
..eller kanskje...? var dette en plan? Få drept udyret en gang for alle?

Jeg kryper opp mot bakken, men bare nok til at hode mitt stikker ut, nå gjelder det å ta alle krefter i bruk, for hun vil nok ikke gi seg lett, jeg tar spenn tak i litt sand på kanten, hun blir panisk, hører hylene og grugglingen, det holdt nok på noen minutter hun ga seg ikke lett, kjenner at livet i andre enden visner angsomt ut...
Er det over??? prøver å riste lett på halen, inget liv..hahahahahha jeg er friiii friii friii!!!
Masken er fri jeg synger og skriker!! sola er på veg opp, jeg nyter synet,vakkert.
Tenk at det var så enkelt,- geianlt enkelt.
Haaa nå kan jeg endelig møte mine medbrødre,- og søstre ikke minst!

Kryper mot huset, hørte gutta sa noe om eple trær, eple...mmmm sikkert digg.
Gommler i meg til magen eser ut, sovner stille og godt for første gang siden borgen min ble ødelagt,-deilig.
Etter noen dagers søvn våkner jeg av en grusom stank...Usj..det lukter råttent..jeg beveger meg bortover men stanken følger etter meg,- går andre veien, men det hjelper ikke...
Går inne i eplet igjen,her lukter det hvertfall litt bedre, så ser jeg det...jeg ser stanken..det er henne..hun har ikke blitt borte!!! hun driver å råttner, selv i døden skal hun være en pest og plage! Jeg besvimer, orker ikke mer...

"Ja eplene er fine i år, søte og gode, ingeting å utsette på dette, blir fin vin til høsten"
"høøøhøhhøhø"

Kommer til meg selv igjen av høylytte stemmer...masse røyk, skåling og klirring i flasker, jeg og eple mitt liger på et fat.
En stor hånd komemr mot meg...Uæhhhh han skal drepe meeeg!!!

"Se her, smak på dette du, rødt og fint"
"Jasså, så du gir meg markspiste epler? vin? phø! jæggu sa jeg vin! "
"Blir bare tull med deg uansett, alle gutta på posten vet jo det, kanke stole på deg vettu"
"Så hvordan det gikk sist du hadde prosjekt fru Su.."
"Hold kjeft!! jeg vil ikke høre det navnet i mitt eget hus! Hører du?!! se og kom deg til hælvete ut!!! "

Det smeller, det blir stille...jeg hører han momler irritert han han er den eneste marken som har beveget seg innenfor døra hos ham..
Æææhhh der kommer han igjen...jeg faller ned i hånden hans.
"Du var jo en merkelig skapning"

Han fyller en liten flaske med balnk væske, det lukter alkohol, han skal drukne meg i alkohol, nå fikk jeg min straff, ris på egen ræv, krapylets hevn, hun gotter seg nok nå som jeg får lide enda mer...bare vent!!! Jeg kommer..!

Sommerferie og Maxreal

Av Daniel Hansen (daniel@skarv.net)

I god skoletradisjon har også stilfullt.com vært preget av feriefravær... men for å slå to fluer i en smekk, bryter jeg litt med mønsteret - mest av alt for å kunne fylle inn tomrommet som oppstår.

http://www.skarv.net/tekster/maxreal.txt

Jeg poster her linken til en novelle jeg skrev da jeg var femten. Jeg kan jo se på det som et slags tiårsjubileum. Jeg ville ikke vanligvis gjort det, men prosjektet var ganske spesielt. Jeg hadde ambisjoner om å få skrevet en hel bok i ledige stunder, men prosjektet druknet til slutt i andre aktiviteter. Jeg påbegynte prosjektet i et hypertext-format kalt Amigaguide, og begyntte å skrive lange detaljbeskrivelser for enkelte klikkbare enkeltord. Heldigvis gikk jeg bort fra dette underveis, fordi alt gikk jo nødvendigvis langsommere som resultat av dette. Så jeg fokuserte videre på å skulle skrive i alle fall første kapittel, som en vanlig bok. Jeg takker i denne sammenhengen vår engelsklærer Espen Viken, som ga meg fritak fra undervisningen, mot at jeg skrev på dette prosjektet. Desverre ble arbeidsdisiplinen min dårlig, og jeg endte opp med å bedrive musikklaging og annet tull istedet for å skrive slik jeg skulle.

Jeg har lyst å forklare hele konseptet, og prøver nå å gi en kjapp beskrivelse som nok blir temmelig rotete og slurvete, beklager. Men det handler om en ung mann som skaper sin egen verden ved hjelp av Virtual Reality, der planen hele tiden er at han skal bosette seg i den. (Jeg var da, og er fortsatt endeløst fascinert av konseptet med VR, selv om det for mange i dag har en datert bismak.) Men. Tilbake til historien, og Lee. Virkeligheten har forlengst mistet all appell, og han har en klar plan om hvordan han vil ha det. Han konstruerer det landskapet han vil ha, han designer dyr og befolker sin verden med disse. Etterhvert lager han også en partner til seg selv. Målet er hele tiden å skape verdenen så komplett at han kan gå i månedsvis til alle kanter uten å komme til verdens ende. For det er rammer, et fryktinngytende tomrom rundt hans verden, som han hele tiden skyver foran seg ved å bygge ut sin verden, nye landskap, nye åser, nye skoger. Han kan fortsatt programmere, konstruere selv når han er i VR, eller i Eikee, som han kaller sin verden, men han vil helst la være. Han vil helst unngå alt som minner ham på at hans verden er en konstruksjon. Han vil tro på den. Han ønsker å glemme at det noensinne har fantes en annen realitet.

Han flytter inn på toalettet, og får en avtale med et gatekjøkken som leverer mat til ham på faste tidspunkt. Jeg skrev en scene som ikke er i dette avsnittet som jeg legger ut, som er ganske skremmende. Lee sitter på sin trone i sitt hjem i Eikee, og venter på at maten skal komme. Men situasjonen er sett fra den stakkars gutten som låser seg inn i leiligheten hans og plasserer maten foran ham, der han sitter på toalettet, med en gedigen hjelm, hansker og ledninger overalt. Lee er begynt å lukte ganske ille.

Gradvis kommer Lee til et punkt der han kjenner at noe er galt. Alt er for perfekt. I Eikee er alt bare fryd og gammen. Skjønnheten, naturen, de vakre, søte og koselige dyrene. Hans skjønne, smilende, servile kone. Det begynner å irritere ham, han savner en kontrast. Til slutt tar han en drastisk avgjørelse. Han gjør, ved noen enkle grep, uten å måtte forlate sin verden til fordel for den virkeligheten han ble født inn i (som nå virkelig er begynt å føles drømmeaktig og fjern) en liten, men uendelig stor endring - han skaper et Helvete. Han ønsker ikke å dvele ved innholdet i dette helvetet, han ønsker bare å vite at det er der. Han tror at det vil få ham til å verdsette det livet han lever mer, når han vet at det finnes et vrengbilde av Eikee.

Så, med noen enkle parametre, skapes et teoretisk helvete, alt som er vakkert, velvillig og skjønt ved Eikee blir automatisk grusomt, smertefullt og destruktivt i denne verdenen. Han har ingen intensjoner om å besøke denne verdenen, eller på noen annen måte se hvordan resultatet blir. Han ønsker, som sagt, kun ha vissheten om at det finnes noe grusomt der ute et sted. Han lager ingen portal, ingen passasje mellom Eikee og dette vrengbildet. De eksisterer som to uavhengige verdener, og Lee tenker kun på dette grusomme en sjelden gang. Men han liker følelsen av å vite at det finnes, det beroliger ham, frustrasjonen går over og han setter faktisk mer pris på sitt liv i Eikee.

Men (joda, her kommer det ;) en dag dukker en av hans aller første skapninger plutselig opp igjen, helt uventet. Dyret var en slags hybrid av en søt hund og kanin, og Lee lekte med dyret i de tidlige stadier av utprøvingen av hans verden, da han enda ikke hadde bygd ut mer enn noen få kvadratkilometer. Lee hadde programmert dyret til å elske å løpe rundt, men hadde ikke tenkt på hvor langt eller hvor lenge dyret skulle løpe. Det løper i en rivende fart mot en ende, det løper mot et område der Lee ikke lengre har konstruert et landskap. En ubegripelig gråhet. Èn fullstendig ensfargetgrå flate, eller masse, som både ser ut som en vegg, men samtidig gir inntrykk av å forsvinne evig innover i seg selv. Fullstendig mangel på fargesjatteringer, det er en ubegripelig gråhet som strider mot all fornuft. Lee vet at det ikke er verre enn at det han ser er intet, eller mangelen på noe. Han var klar over dette, og det er derfor han vet han må bygge sin verden så stor at han aldri ser dette lammende tomrommet igjen. Men dyret hans løper uten frykt rett inn i dette grå tomrommet, og blir borte.

Til det dukker opp flere år etter. Og det er grusomt. Det er heslig å se på. Opprevet, skambitt, blodig og forslått, panisk og forvirret.

Lee begynner å skjønne at det tomrommet, det grå - at det er mulig å dra fra den ene verdenen til den andre. At det kanskje bare er å trå over i det grå, for å dukke opp på andre siden.

Og i det samme som han skjønner det, innser han noe som han aldri, aldri hadde tenkt på før da. Det lammer ham med bunnløs frykt og kvalme. Tanken ryster ham til grunnvollene, hvordan kunne ha han ha unngått å tenke på det? At i vrengbildet av Eikee, i dette marerittlandet han skapte med noen enkle grep, finnes det også et vrengbilde av ham selv.

Samtidig, som direkte konsekvens av dette, blir også den andre Lee bevisst på det samme.

Og invasjonen begynner.

Assosiasjoner (Oppgave 2, bilde 1)

Assosiasjoner

av Mia Krauss (miakrauss@gmail.com)

En ung kvinne satt på venterommet i doktor Severinsens legeklinikk. Denne unge, vevre kvinnen var vel knapt 17 år gammel, hun hadde brunt hår ned til skuldrene, som krøllet seg i vakre og ordnede lokker nederst. Hun hadde mørke øyne og hvit hud, og en liten, rosa, yndig munn som presset seg mot hverandre slik lepper presser seg mot hverandre når en suger på en morell eller en bringebærdrops.

Assosiasjonen til en morell kom over meg uten at jeg tenkte nærmere over det, men da jeg var så uhøflig frekk og la blikket mitt gli lenger ned på denne unge kvinnen, dog veldig fort over hennes små pikebryster, jeg er da en gentleman og kan vanligvis mine manerer om ikke akkurat i dag var det beste eksempelet, så jeg at denne kvinnen hadde på seg en kjole som var blendende hvit, og dens form var slik kjoler flest var i år, stram over torsoen, mens den viet seg ut i noe som virket som hundrevis av folder fra kvinnens midje og ned til hennes knær. Denne unge kvinnen hadde en mager overkropp, og hun fylte kjolen veldig bra, selv om hun ikke akkurat var frodig. Nå har det seg slik at da jeg kikket nærmere på denne pikens kjole, så ser jeg til min forskrekkelse at kjolen var hvit med trykk av mange, store moreller på, og jeg skjønte straks at det var dette som trolig hadde ledet meg til den assosiasjon at hun måtte ha suget på en morell eller noe annet rundt og rødt, ja som for eksempel et bringebærdrops.

Jeg ble så distrahert av mine tanker at jeg ikke merket at jeg flyttet blikket mitt og nå stirret på doktor Severinsens venteværelses lysegrønne vegger, mens jeg tenkte på psykologi og persepsjon om hverandre og undret meg over ting knyttet til disse tema. Da jeg hadde sittet slik en stund kjente jeg plutselig en stikkende følelse i magen. Jeg var sulten, og da jeg kikket på klokken, som viste at legetimen min var over en halv time forsinket, ble jeg så irritert at jeg tok hatten min og satte den resolutt på hodet, bukket farvel til en gammel venninne av min mor som jeg hadde konversert lett med like etter jeg ankom venteværelset, og vandret så bestemt ut derifra.

Det var fremdeles varmt ute. Solen skinte, og folk på gaten smilte sommerlige og ferieglade smil. En hund gjødde mot sin eier på den andre siden av gaten. Jeg kjente meg lettere irritert og fikk lyst å sparke til både hunden, eieren og disse ferieglade menneskene.

Jeg bestemte meg for å finne veien til nærmeste kolonialforretning. Den nærmeste måtte jo være Bruuns ved neste kvartal. Jeg begynte og gå mot Bruuns kolonial, men før jeg var fremme hadde jeg endret retning. Jeg ville ikke ha brød og melk eller middagsmat. Det var varmt, og den unge piken på venteværelset hadde gjort meg sulten. Jeg gikk instinktivt ned mot sentrum for å finne en fruktbod.

Vel fremme ved den første fruktbod jeg passerte, ba jeg om en pose moreller og et par pærer, takk. Jeg fiklet i lommene mine etter småpenger mens jeg betraktet den modne kvinnen på andre siden av disken som lesset moreller i en liten, brun papirpose mens hun nynnet på en kjent sang som jeg ikke kom på hva het. Jeg fikk med ett lyst å gjøre denne kvinnen glad, jeg fikk lyst å trekke henne til meg og omfavne hennes frodige, kvinnelige kropp og kysse henne. Hun var vel i midten av tjueårene og så ut som en hvilken som helst kvinne, bare med litt vakrere smil, litt større bryster og hofter. Hun var kanskje litt vel fyldig og frodig, men hennes fine utstråling gjorde meg umiddelbart i bedre humør, og hun brydde seg overhodet ikke om hennes falske stemme som nynnet selv om der var mange fremmede mennesker tilstede. Jeg gjorde så noe jeg vanligvis ikke ville ha gjort; jeg spurte den nynnende kvinnen på andre siden av fruktboden om hun ikke ville ta en pause i dette varme været og heller bli med og spise moreller i parken på andre siden av gaten. Nynningen stoppet med ett opp, og hun så opp på meg med lett hevede øyenbryn. Jeg gjentok spørsmålet kort, og det så ut som om hun tenkte seg litt om, før munnen hennes bredte seg ut i et verdensvant smil og hun lettet på skuldrene og svarte meg hvorfor ikke.

Og det gikk som det ofte går. Vi møttes flere ganger. Jeg kysset henne. Hun kysset meg. Vi flyttet sammen. Vi giftet oss. Og her kunne jeg sagt at snipp, snapp, snute, så er eventyret ute, så levde de lykkelig… osv. Men da ville jeg ikke vært helt oppriktig.

Kjære leser, det var lykkelige dager. Å ja. Men historien ender ikke der.

Min hustru brukte stå opp tidligere enn meg om morgenen. Hun brukte stelle i stand frokost, lage oss nistepakker og koke kaffe. Alt dette før jeg hadde stått opp. Hun var en morgenfugl, kan du si. Det var ikke jeg.

Det var en av disse vakre morningene at ritualet var i ferd med å gå sin vante gang. Jeg stod opp og luktet lukten av nytraktet kaffe, jeg så nisten stod klar på benken da jeg stod opp, og jeg så min kone stå der i sin hvite nattkjole som jeg likte så godt fordi den var lett gjennomskinnelig. Ja hun var ikke av de som sa nei, min kone. Jeg fikk det som regel som jeg ville.

Denne morgenen så hun ikke opp da jeg kom. Ikke noe god morgen. Da jeg gikk bort til henne ble hun blek i ansiktet, og jeg kjente jeg begynte bli irritert av at kvinnemennesker er av den natur at de kan fremkalle slike plutselige nykker uten noe fornuftig grunnlag. Jeg tok tak i hennes hake og vred ansiktet hennes mot mitt for å få øyenkontakt og en forklaring. –Hva er det i dag da? spurte jeg med en irritert stemme. Hun vred ansiktet ut av mine hender og så ned. Jeg ristet henne i skuldrene for å få henne til fornuft. Hun vred seg ut av mitt grep, og snudde seg fra meg. Hun pustet voldsomt, og jeg tror faktisk hun stod der og sippet.

-Kvinnemennesker! Det svake kjønn! Er det rart de… – Jeg vil skilles, avbrøt hun meg. Hun snudde seg og så på meg. At hun våger, tenkte jeg.

Mens jeg fremdeles holdt blikket hennes tok jeg opp nistepakken og holdt den opp for å signalisere at jeg ikke kom til å orke høre på dette. Jeg stod der noen sekunder og holdt hennes blikk før jeg vendte meg mot døren, slapp blikket, tok opp min koffert og gikk på jobb.

Jeg gikk til bussholdeplassen. Vi bodde nå i en liten, idyllisk drabantby, og bussene var som regel forsinket inn til sentrum. Det var varmt i været, jeg hadde ikke spist frokost, drukket kaffe, lest aviser. Jeg var irritert. Hun hadde prøvd før. Å ja! Det var ikke første gangen.

Mens jeg stod der og irriterte meg over min kone og det svake kjønn generelt, kom det en ung, pen og sommerglad pike trippende i hvit kjole og røde sko som klikket i asfalten når hun gikk. Hun så ung ut, og hun hadde noe som lignet en skoleveske i handen. Hva kunne hun være? 17-18 år? Hun smilte til meg. Jeg snøftet stille. Jeg var forbannet. Jeg slapp ikke blikket, men ble stående å betrakte henne som en gal ørn mot et bytte.

Slike unge kvinner. Blide og medgjørlige fremstår de. Pene og yndige er de. Og de sjarmerer oss, før de litt etter litt viser oss deres riktige skikkelse. Jeg holdt fremdeles blikket og den unge kvinnens smil endret seg til et mer brydd og høflig smil mens hun tittet fort og nervøst bort på meg. Hun rynket pannen. Jeg snøftet igjen. Høyere.

Jeg kommer til meg selv, stående bøyd over den unge piken. Hun har et stygt sår i pannen. Ved gud, som hun ser ut! Jeg har en stein i handen. Jeg er blodete. Hun er mer blodete. Det renner fra et sår på hennes i panne. Det renner ned over hennes ansikt. Jeg stirrer på henne. Hun stirrer ut i luften, med et åpent blikk, som når en person har spist sur rips og blir helt forskrekket. Jeg river blikket mitt bort og ser nedover den unge piken. Hennes munn er åpen, hennes gyllenbrune hud er tilsølet, hennes hals har merker, hennes kjole… hun har en hvit kjole. Kjolen er tettsittende over brystet og avslører pikens faste, halvmodne bryster. Jeg stirrer på brystene, jeg viker ikke unna blikket selv om jeg er en gentleman, for det hvite kjolebrystet er flekkete. Tusenvis av små flekker på den hvite kjolen. Røde flekker. Det ser ut som rips.

Oppgave 2, bilde 3

Oppgave 2, bilde 2

Oppgave 2, bilde 1

En hane i kurven (Oppgave 1, bilde 1)

EN HANE I KURVEN


”Rocken har døvva”, utbryter Lorang, nærmest konstaterer at dette er et faktum.
”Den kommer nok sterkt tilbake. Kanskje den bare er på feriekoloni?”, svarer broren spøkefullt. Klangen i rommet har nesten et anslag av ekko over seg.
Gjennom disen av tettpakka røyk og gammel fyll kan man skimte konturen av typen menneske. Diskusjonen går om ikke høylydt, så i alle fall engasjerende. Et engasjement som var preget av en viss form for slapphet. Ikke fordi det var kjedelig å diskutere rock, tvert imot, men dagen derpå-toget som var ute på tokt var denne dagen fylt til randen av angst, smerter og nerver, og nærmet seg endestasjonen.
På gulvet ligger et hanekostyme sammenkrøllet, og i motsatt hjørne ligger et kostyme som forestiller hanens bedre halvdel. Kostymefesten hadde vært en ubetinget suksess, men dagen derpå er sjelden like innbydende.

Dragningen mot de lekre fjærkre hadde vært der fra barnsben av, og rett som det var gikk de rundt med de fargerike draktene også til hverdags.
Det hele begynte i barneårene, da de fikk hvert sitt kostyme som var spesialstrikket av deres tante Rigmor, eller ”høna” som hun ofte ble kalt av venner. Bildet av de to brødrene iført dette kostymet hang på veggen like ved inngangspartiet av deres trange, men koselige hybel.
Det var nok ikke heller tilfeldig at det var bror Janne som hadde fått hønekostymet i sin tid. Han var ikke utpreget feminin, men var absolutt mer i kontakt med sin feminine side, enn hva Lorang var.
Han hadde slitt litt i barneårene da Janne heller ikke var et vanlig navn å kalle en norsk gutt. Foreldrene hadde forsvart navnet med at sønnen var oppkalt etter den humørfylte, svenske stand-up komikeren Janne Svensson, som hadde sin storhetstid på 60 – og 70-tallet.

I stua står Lorang og strekker hånden målbevisst ned i sin egen lomme for å dra opp en röyk. Det eneste han finner er et bilde. Et bilde av Eva. Ekskjäresten.
Den litt for lange nesa, samt et noe rart overbitt var de eneste skavanker i ett ellers vakkert ansikt på en flott kropp. Det lange englehåret pleide å flagre i vinden.
Forholdet hadde hatt sine opp- og nedturer, som de fleste forhold. Et av problemene hadde värt at hun også hadde hatt et forhold til Janne.
Lorang var ikke bitter, men syntes det var leit at det korte forholdet hadde fått en såpass brå slutt. Det var nok Eva som var problemet, som ikke kunne klare å bestemme seg for hva hun ville, hun var tydelig forvirret.

Fra kjökkenet höres en dump lyd. Det var Janne som mistet mobilen rett ned på det laminerte parkettgulvet. Han böyer seg ned, plukker den varsomt opp og blåser bort et par hybelkaniner. Her burde det kanskje settes vaskekluter til, men först måtte det tastes inn et åttesifret nummer i det blåskimrede displayet.
-”Eva? Hei! Janne her..”

”Janne?? Slutt med det jävla tullet...Jeg orker ikke mer!”, skrek hun.

-”Men Eva, jeg ville bare...”

-”Dra til psykologen din du, eller helvete om du vil..” stotret hun frem för röret ble slengt på i en voldsom fart.

”Jenter”, tenkte Janne og laget seg en feit blings med syltetöy på.

Han tar med seg maten sin, går inn i stua, finner frem fjernkontrollen og legger seg godt til rette i skinnsofaen. Akkurat da han får lent seg godt tilbake og pröver å glemme Eva for en stund, knakker det forsiktig på dören. Deretter et litt hardere knakk. Omsider får han stablet seg på beina og går lutrygget mot dören.

Der står det en mann i 50-årene med lang, svart frakk. Et par firkantede briller er plassert pent på nesen, litt langt frem. Det var ikke uten grunn han var Wesenlund-fan. Håret er grått og tynt, men filthatten dekker det meste.
Det lure smilet inne blant skjeggstubbene er der fortsatt. Joda, det var igrunn ikke så vanskelig å dra kjensel på sin egen far.

-”Nå Lorang, står til?”

Han nikket bekreftende. ”Joda, her er alt ved det gamle”:

Faren hadde med seg en pose fylt til randen med bilder fra hans ferie til India, og de to setter seg godt til rette i sofaen og begynner å kikke.
Faren ser så rundt seg, og legger merke til de to kostymene som ligger sammenkröllet på gulvet, og sender deretter et blikk tilbake til lorang.

-”Du skjönner, jeg er bedt på kostymefest. Vet bare ikke helt hvilket av de to kostymene jeg skal bruke....”

Lymfedreneringens begynnelse (Oppgave 1, bilde 2)

(Oppgave 1, bilde 2)

Lymfedreneringens begynnelse

av Silje

Jeg husker godt mitt siste år som postmann i oslo,man hadde ikke fancy postkasser på den tiden nei.
Da var det brevsprekker i døra som gjaldt, opp trapper ned trapper, titte inn i sprekken å få et lite innblikk på 30 cm
på noens privatliv var spennende den gangen før televisjonens tid.
Etterhvert følte man et visst bekjentskap til menneskene bak disse dørene, man kjente igjen tepper og sko, og dannet seg på den måten et bilde av personene.
Men ble teppet byttet ut ble det stor oppstandelse og forvirring i postruten, spesilelt om det var to stykker som fikk likt teppe....
og tenk om de var naboer!!! nei hutt og fyskam for sakandale, for man skal ikke undevurdere bøye-seg- ned -stappe- inn -opp- igjen - opp -trapper osv hele dagen, man blir litt rusk rett og slett og man tror kanskje at man har gått samme rute to ganger osv.

Det var en post rute som var spesielt attraktiv, denne ruten innebar oppgangen til frøken Suggbart, innefor der kunne man skimte hennes nakne ben,latter,vin og sang..-en spesiell odør av parfyme og sigarer kom sivende ut av postsprekken, jeg kunne sitte og sniffe i flere minutter,-
dette var en stor grunn til at posten noen ganger ble litt sen, eller ble levert midt på natten for den saks skyld i Oslogt 23.
Vakrere og mer brystfager pike skulle man lete lenge etter.
Kom det en pakkelevering dit, nei da skal jeg si deg vi nærmest sloss så busta føyk, tenk og få åpne døra og få en litt større titt inn i herligheten,du og du.
Var man riktig heldig så ble man bedt inn, men kun om man hadde tilstrekkelig med penger,- noe en stakkars postgutt ikke hadde alt for mye av på den tiden. Lutrygget og med stiverten klar tuslet man hjem til hva nå som lå og snorket i sengen....

En dag har satt seg som klister i min hjerne,-jeg var på min vante rute, tusslet opp leverte posten til Suggbart,det var stille der den dagen, men min oppmerksomhet ble fort trukket mot naboens dør, der jeg kunne høre en forferdelig ulyd, det var en slags gryntende smattelyd, jeg åpnet forsiktig postluken, og ble møtt av en grusom stank..som innvoller som har ligget i solen over lengre tid..

Jeg la meg halveis ned på kne for å få en bedre vinkel..hadde noen krepert der inne..?
Jeg fikk øye på to ekstremt tykke bein... og i herrens navn!!!
hva er det som sjer..? noen åpnet en dør, jeg skvatt til, løp ned trappene, higret etter luft,snubblet i trinnet...hev etter pusten..stakkars kvinne
Hvilket udyr kunne gjøre noe slikt?

Denne underlige tingen ble værendes ved meg.
I flere dager tenkte jeg på hva dette kunne være..hva hadde skjedd med Fru Hendriksen ..?
Etter mye grubling kom jeg fram til at hun må ha gjort dette mot seg selv..eller?
Hvem vil utsette seg selv for noe så grusomt..?
Hun var nok enke, eller muligens skilt, hvertfall deprimert.. Hr Hendriksen fikk aldri post lenger,
de kranglet heftig om noe utroskap for en tid tilbake, han husket at de kranglet og hun gråt en gang
han hadde en leveranse der..han full og muligens ned dopet.
Dessuten hadde hun lagt på seg betydleig siste mnd, jeg kunne ikke for det men følte en viss sorg for henne..
Hun var jo så søt og..alltid hyggelig og smilende, god kaffe og saftige kaker...vannet sammlet seg i munnen..

Neste dag gikk jeg samme rute, fru Suggbart åpnet døren i det posten var på vei inn..
"Jasså er det deg igjen du, hyppig på ruten fortida...hmmm??"
Jeg ble stående som en idiot og se på brystene hennes, de var på veg ut,hun hadde snørt dem tett i dag, jeg kjente svetten pile nedover ryggen,knærne ble mo og jeg fikk en stor trang til å bruke hennes toalett.
jeg fikk kun sag øøø...og følte meg svimmel.
"Hvordan er det med penger i dag da?"
- johh lønninga kommer i dag den... fikk jeg tvunget fram..
"jasså, hva med en liten gave til seg selv? sa hun og så på meg med store våte øyne..munne var rød, jeg beit meg i leppa for ikke å...
Hun strøyk hånden opp over låret mitt, og gud i himmelen, hvem kune motstå slik en kvinne?

Som du kan tenke deg ble det enda mer klamt og trangt og do besøke etter en stund, men det kostet flesk ,-jeg sultet
i flere dager, men var det vært det? Defeinitivt!
Dette ble en vane for meg, en rus, jeg leverte kun post til hennes dør, glemte resten av posten hjemme, dro full som et svin hjem, for denne damen var hard på flaska, "jeg og Jack" sa hun... min venn Jack..
all posten hopet seg opp og jeg sa ingeting...ikke til noen, ingen måtte vite min hemmelighet,dog jeg hadde en underlig visshet om at folk snakket, mine arbeidskammerater skulte bort på meg og hvisket...skammen snek seg inn i magen..


Fru Suggbert var en mektig dame, hun hadde nok mer kontroll en man kunne tenke seg av en dame i hennes alder.
Hvor gammel kunne hun være? 25 ? 30? max 30, det var ikke pent å spørre om en dames alder på den tiden...og hun
sa aldri noe om seg selv,det var igrunn penger hun ville ha, og hele min lønn gikk til henne, hun hadde kontrollen,
var jeg ikke der fikk jeg dårlig samvittighet. Hun hadde nok trolig kontroll over flere en meg, til tider fant jeg sokker eller slips som ikke var mine, noen slips lignet misstenklig mye på min arbeidskollega Fritz sine...

Jeg våknet våt av svette, klam og kald, hvor var jeg? tømmrermennene banket løs i hode mitt...uhhh hvor er hun..?
Jeg løp ut av rommet og til min store forundring hører jeg henne snakke med fru Hendriksen, jeg lister meg ut mot gangen, stiller meg ved døra og lytter, jeg hører fru Suggbart si noe om at hun får faen meg få ræva i gir,
"jeg stoler på deg!!!, du skylder meg såpass ditt feite dråg!!"
"hvem betaler leia di kanskje??"

Fru Hendriksen gråter ..jeg hører slag og spark,de går inn i hennes leilighet, jeg lister meg etter ..åpner postluka,
der er lukten igjen...den slår mot meg jeg svelger oppkast..magesyre..,jenta hyler og skriker, det er blodflekker på gulvet...
Suggbart kommer med sinte trampende skritt mot døra, jeg løper inn i leiligheten igjen,
jeg hører "du er ikke verd en dritt!!! nå kan du ligge der å råttne! "

Jeg sier ingeting, later som jeg sover,suggbart sparker til meg og ber meg dra, hun spør etter pengene sine,jeg gir henne min siste krone.
"Er det alt jeg er verdt for deg ditt svin?!! kom deg ut nå!! "
Hun var sinna, vill i blikket, best å løpe..jeg dro på meg buksene og går ned trappa...
Det komer en mann jeg vet jeg har sett tidligere opp trappa når jeg er på veg ut.. , han har en slags sprekk i nesa, og et arr på venstre kinn...
Ja det er han, samme veske som sist og...
Det ligner en legeveske..i dag har han og med seg ett langt plastikk rør.....jeg får flashback...det er jo samme rør som jeg så for en tid tilbake...
Gjennom Hendriksens postsprekk.., der er samme type rør som hun hadde hengende ut av...
Jeg ser det for meg..røret,-de tykke beina..-rompen hennes med røret i...det drypper blod og guffe...
Det blir svart...jeg kommer til meg selv...jeg ligger i trappa, jeg kjenner noe varmt og vått som stinker..klumpete,
det er mitt eget spy.... mannen med sprekk nese lurer på om det går bra..?
jeg ser på røret igjen.. greier ikke å si noe
Var det virkelig så tykt..? jeg stirrer innbitt på det, mannen ser misstenkelig på meg...
"går bra nå" sier jeg..."jeg må ha litt luft, går fint..takk.."
Nyskjerrigheten gjør at jeg lister meg stille etter for å se hva han skal... og som jeg hadde forventer åpner fru Suggert døra for han med vennlige kyss og nakne legger.. sjalusien river i hejerte, jeg går, vil ikke vite , vil ikke se...tussler stille hjem..
det regner lett, det er som dugg, man blir klam men ikke våt, jeg går ned til elva og skyller hode,
det er tørket spy i håre mitt, det lukter ille...

hejmme møter jeg huseieren, i mine øyne en heks, hun skriker til meg.
."Hvordan er det du ser ut? hva er det du driver med? "
"Sjefen din har vært her, ingen ser deg mer, ikke på jobben,- ingenting! "
"og hvor er leia mi? du skylder for 2 mnd...dette er siste varsel...!!"
"hører du??? "
hun hyler etter meg noe om inbrudd.... jeg åpner døra, alt er borte...slenger den igjen, legger meg på gulvet, stirrer i taket.
Faen, har jeg fortjent dette? er for sliten til å bli sinna, jeg gråter, lenge, stille.... magen knyter seg..jeg spyr magesyre på meg selv.....
I det jeg reiser meg ser jeg posten, den har de ikke tatt , de uleverte brevene.. min eneste trøst og en gang min store stolthet å levere dem, viktig oppgave, men hvem bryr seg nå...jeg er ensom og forlatt...

Etter noen timer kryper jeg bort til dem, brevene..
De skulle vært levert for lenge siden, over 6 mnd...har det virkelig gått så lang tid?
Hva har skjedd med meg, jeg husker ikke stort, fru Suggbrat, alkohol..gulv, tak ,toalett...penger..stanken fra naboen, Fru Suggbarts hyling og skriking..inn og ut av hennes leilighet...

Jeg ser på brevene, flere av brevene er til fru Hendriksen..jeg åpner dem..det er fra hennes mann, det er penger her og...100 kr...jeg er reddet for en stund takk gud tenkte jeg..
Leser brev på brev, river dem opp...noen er til Suggbart og...fra Hr Hendriksen... hva er dette?
Det er tegninger..lege forklaringer...
Angivelig studerer han medisin...han prøver ut noe som har med tarmer og slanking å gjøre...
Jeg river opp neste brev...Frarådes på det sterkeste...Lymfedrenering...å herregud..
Jeg kommer til meg selv...forstår sammenhengen..
Han har innledet et forhold til Suggbart..det svinet...så har han reist til Tromsø for å studere medisin,,jahaaa det var derfor han ikke fikk post mer... så er det et forsøk ..nytt og spennende prosjekt...bli slank og fin..rense kroppen...masse penger å tjene...
Han trenger en prøvedukke, men ingen vil stille, utallige forsøk på dyr har ikke virket..
Så har det skjedd...Fru Suggbart har "funnet" en prøvedukke...en ensom kvinne uten arbeid...
" Hvem betaler leia di kanskje??!!! " Fru Suggbart bruker hans egen kone til prøvedukke!!!
Vet hennes mann dette? det ser ikke sånn ut av brevene..

Suggbart tar jo livet av henne... hun vil at forsøket skal bli misslykket slik at hun kan ha ham for seg selv...selvfølgelig...
jeg er en idiot... tenk hvor mye penger det er i dette om de skulle få det til....hvem er den andre prøvedukken som det lykkes med..?

Tynn og drenert med øm rompe sovner jeg stille inn på gulvet....

Tåre Pai (Oppgave 1, bilde 2)

(Oppgave 1, bilde 2)

Tåre Pai

av Daniel Hansen (daniel@skarv.net)

Han stoppet opp. Ordene kolliderte med tennene. Tankene var for store for tungen. Han burde ha forberedt seg bedre. Han forsøkte å finne en formulering. Å smelte. Å renne. Ville det være det oppnåelige? Mindre blir mer. Det var noe vakkert i det. Han ante bare konturene. I alle fall føltes det slik. Bare tanken... det var ikke - det ville nok ikke være; hodet hans sitret ekstatisk. Man kunne se at han fortvilet. Han ønsket å forklare noe han anså som så uendelig mye større enn seg selv. Var det tilstanden, eller var det handlingen, surrealismen, det eksentriske? Det vanvittig selvdestruktive, det vakre? Det ødeleggende, det rensende? Begrepene som X før ville avvist som sentimentale klisjeer, spant rundt i hodet hans med en vill intensitet.

Kristine følte seg jævlig. Hun holdt ikke ut lengre. Hun reiste seg opp fra pulten, som nå virket pinefullt langt unna talerstolen. Hun ville ikke se på X der hun gikk mot ham. Hun hadde vondt av ham, og gremmet seg over at det var hennes påfunn at han i det hele tatt sto der. Det som en gang virket som en god idé, var forlengst en åpenbar fiasko.

Hun hadde antatt at han ville ha godt å av å snakke om det, å ha et publikum som kunne forstå; ... eller i alle fall lytte nok til at X selv ville forstå galskapen i hans planer. Hun innså, mens hun løftet blikket mot X, at det hun ønsket var at han skulle se seg selv slik hun, og de andre så ham, ved å snakke om amputasjonene.

Det hadde begynt godt, faktisk meget bra. Forsamlingen, som stort sett besto av kvinner mellom tredve og femti, var velmenende og anstrengt sympatiske. Turid hadde knapt kunne sitte i ro minuttene før X gikk frem til talerstolen. Hun hadde gledd seg som et barn til å kunne vise X hvor flinke de var, hvor støttende de kunne være. "Bare vent," hun bevegde leppene mens hun tenkte, "Tøm deg for oss, og vi skal ta deg inn i varmen". Slik Kristine først hadde tatt henne selv og resten inn i varmen. Fellesskapet de hadde skapt sammen. De hadde etterhvert lært å betrakte seg selv som overlevere. De var alle ofre, men de var sterke. I alle fall når de var sammen. Kristine hadde vist dem at man kunne snakke om det vonde, og også grave frem et sinne av slik kraft at de skremte både seg selv og de andre. Men det var sunt. Det gjorde godt.

Men da X viste frem sin tommel, eller rettere sagt; mangel på en, og beskrev hvordan han møysommelig hadde ført skalpellen i stadig dypere sirkler rundt tommelleddet, spredde uhyggen seg i forsamlingen. Mange av tilhørerne hadde erfaring med selvskading, og Kristin hadde trodd at denne bakgrunnen ville gi en slags ramme for en forståelse av Xs konsept. Men hun hadde sett for seg en bekjennelse, en fortvilt erklæring, kanskje til og med en bønn om hjelp. Men det merkelige smilet som begynte med beskrivelsen av tommelamputasjonen da han var femten, spredte seg til et vanvittig glis da han forklarte hvordan han betalte sin onkel for å kappe av ham foten. Onkelen, som var dypt alkoholisert, gikk til med på å kappe av ham foten med sirkelsagen. Istedet greide han å sage av tre og en halv fingre på sin egen hånd. X hadde småløpt fra den blødende og gråtende onkel sin, i villt raseri over at han fortsatt hadde benet under seg.

Tilhørerende var lamslåtte. Samtlige ønsket seg langt bort på et eller annet vis. Turids ivrige lepper hadde sluttet å bevege seg, munnen var låst i et lite gap. Hun var svimmel og kvalm. Hun ville ha bort X. Dette var ikke en smerte hun kunne gjenkjenne som sin egen. Hun ville høre Kristin fortelle om sin far, og hvordan hun til slutt greide å vri ensomheten og skamfølelsen om til sinne og energi. Eller Anniken beskrive hvordan hun ønsket å dø, og hvordan hun tok farvel med sin mor. Den søte gleden som i blant ga henne stikk av skyldfølelse. For i blant kjentes det som jo verre historiene ble, desto bedre følte hun seg. Selv om enkeltes historier var relativt bagatellmessige i hennes øyne, var det like fullt følelser hun kjente igjen i beretningene, og hun sugde til seg hvert ord. Hun satt på kanten av stolen, og hun var henrykt av de pinefulle bekjennelsene, de grusomme detaljene... det boblet inni henne på en måte hun visste hun ikke kunne røpe for de andre.

Men nå sto X på talerstolen og brøt ned alt. Han var syk. Han var ikke et offer, han var en overgriper. Eller noe enda verre, han var begge deler. Han var et svik mot alle i forsamlingen. Det som hadde vært frelsen for henne, hadde vært å kunne se ting klart. Skyldfølelse til hat. Det var broren hennes som hadde brukt henne. Hun var offeret. De var alle ofre. Men ikke denne X, som gradvis fyllte henne med et ubeskrivelig hat. For ikke bare ble han overgriperen, han ble også en forræderen, Judasen - han nøt overgrepet. Når han alvorlig beskrev hvordan han nøt synet av å se adskillelsen av lilletåa fra resten av foten (og hvordan han lengtet etter å også kunne fjerne hele foten), brøt han ned alt denne gruppa hadde bygd opp. Alt det fine. Og ikke minst det som ga henne den lille gleden. Hennes lille hemmelighet. Hun hadde aldri hatet noen så mye som hun hatet X nå. Det overgikk til og med hatet mot broren.

X følte seg fri. Sliten, men fri. Som etter en tilfredstillende orgasme som var særdeles utmattende å oppnå, var han tømt, men følte seg beriket. X hadde stått på talerstolen i en over en halv time før Kristine kom gående mot ham. Ansiktsutrykket hennes overrasket ham.

Oppgave 1, bilde 1

Oppgave 1, bilde 2

Oppgave 1, bilde 3

Stilfullt

For oss som er glade vi er ferdige med skolen, men savner det å skrive stil i ny og ne, fordi man aldri gjør slikt ellers. Tre venner som lager en oppgave, der alle velger hvert sitt bilde, og leverer inn en besvarelse på oppgaven i form av f.eks en novelle. Morsomt, og det fungerer, for oss som trenger et spark bak for å komme igang med skrivingen.